Påsketanker

Påsketanker

Men engelen talte til kvinnene og sa:

”Vær ikke redde! Jeg vet at dere leter etter Jesus, han som er korsfestet.

Han er ikke her; han er oppstanden, som han sa.” Luk.28,5

Denne påsken skal jeg preike i Gjerstad kirke. Det gleder jeg meg til.
Kontrastene er stor til påskegudstjenestene de årene vi bodde i Kamerun. Gjerstad kirke er nymalt og fin, og jeg regner med at det kommer mellom 80 og 100 til gudstjenesten.  
I Kamerun hadde kirkene tak av bølgeblikk. Det var alltid fullt i kirkene. Noen ganger så fullt at folk fulgte gudstjenestene gjennom de åpne vinduene.
 
Det var utfordrende for en vestlending som meg å preike i Afrika: En ting var språket, men en annen ting var historiene og ”bildene” som folk bruker. Kunne jeg for eksempel bruke den metaforen på Jesu oppstandelse som jeg er mest glad i Norge, nemlig bildet av ”våren” og ”nytt liv i naturen”?
 
Sør for Sahara, er det nemlig verken vinter, høst, eller vår.
Kamerun har bare to ulike varianter av sommer: regntid og tørketid.
Regntiden betyr at det bøtter ned noen timer daglig.
Tørketid betyr null nedbør. Den varer i seks måneder.
Såtid og innhøsting er fordelt utover hele året, litt avhengig av hvor mye vann de forskjellige typene frukt og grønt trenger. I mars-april, mot slutten av tørketiden, er det sitrusfrukter, og ganske snart, når regnet kommer, er det mango-sesong.
 
I Norge faller påsken sammen med våren. Tidsperioden, og årsrytmen i naturen understreker påskebudskapet på en måte som gjør det forståelig for oss nordboere.
 
For meg blir sammenfallet av våren og påsken en Guddommelig pedagogisk gave til oss i nord som vil meditere over Jesu oppstandelse. Hver knopp, hver hvitveis som sprenger seg vei gjennom snøen, kan sees på som et vitnesbyrd om oppstandelsen.
For meg er hver vårblomst er en budbærer som proklamerer at Jesus er oppstått.  
For meg er eksplosjonen av liv som dere har rundt påske, på denne årstiden, et vitnesbyrd om at Gud, livets Herre, er sterkere enn døden.
Og at Jesus sprengte seg vei ut av graven.
Som en hvitveis om våren.
 
En gang jeg forberedte påskepreiken i Kamerun måtte jeg sukke oppgitt til Gud over manglende inspirasjon. Mens jeg satt der i et tørt landskap med luften full av ørkensand komme de første regndråpene på mange måneder.  Regndråpene renset luften for støv. Regndråpene varslet at om noen uker ville regnet ha forvandlet den røde jorda i nord-Kamerun til et grønt teppe. Regndråpene var en vekker, og jeg kjente den som et bønnesvar: selv om vi ikke hadde norsk vår og snøsmelting i Kamerun, så markerer regntiden den samme livsloven som vi kjenner i Norge om våren:
Etter døden kommer Livet.
Regntiden fyller økosystemet med liv: Det gamle støvet som er fullt av smitte og bakterier skylles bort, Gud selv vanner markene, og luften blir fylt med papegøyeskvalder og fuglesang.
 
Jo visst kunne jeg snakke om nye spirer i påskepreiken i Afrika også.
Livet som seirer over døden er universelt; Vår Herre minner oss på dette igjen og igjen.
Hvor enn vi er i verden.


Tom Sverre Tomren

 


Del denne artikkel på e-post